Mailinns mammahjerte

Mailinn Haddal er snart 31 år. Hun jobber som sykepleier, for øyeblikket hjemme i mammapermisjon med minstemann. Mamma til Synne (3,5), og Vegar (11 mnd.). Samboer med Clas.

Hun syns det fineste med å være mamma er alle smilene, øyeblikkene og klemmene. Hun ønsker å oppmuntre til selvstendighet og høflighet, selvutfoldelse og mestring. Og i mellom slagene syns hun det er utfordrende å finne seg selv, og finne tid til å være kjæreste.

Som mamma er jeg..

..stadig i læring. Jeg er kronisk trøtt, lykkelig og uperfekt. Jeg prøver og feiler, men lykkes også. Veien blir jo til mens man går.

Snapchat-911048717147895121

Før og etter mamma

Oi… Det er ikke alltid like enkelt å klare å kjenne på hvem jeg var før jeg ble mamma. Jeg var veldig fokusert. På jobb og karriere. Når jeg tenker tilbake nå, innser jeg hvor snever horisonten egentlig var, selv om jeg nok følte, der og da, at den var svært vid.

Jeg hadde så god tid, og så mye frihet til å gjøre ting når det passet meg. Det er ikke alltid like enkelt nå for tiden. Jeg var mer selvopptatt og forfengelig. Nå må jeg enkelte dager tenke hardt for å huske når jeg fikk dusja alene sist.

Ønsket om å få barn kom etterhvert

Da jeg var yngre, var ikke å få barn et ønske. Jeg sa i mange år at jeg ikke hadde noe ønske om å få barn.

Det var nok flere elementer som bidro til at jeg skiftet mening og tanke. Både livssituasjonen, kjæresten og egen utvikling.

Selve prosessen gikk raskt. Synne var planlagt og jeg ble gravid raskt. Det var likevel et sjokk. Hva gjør vi nå? Kan vi ta vare på et barn? Hvordan skal dette bli? Og så gikk det jo bare fint… Vegar var ikke planlagt, men veldig velkommen ❤

20160831_164214

Den første tiden med baby

Etter at vi fikk nummer 2, har jeg mange ganger reflektert over hvor raskt man glemmer ting fra første runde. Den første tiden med storesøster var kjempeskummel på mange måter. Alt var fullstendig ukjent og uvant. Man blir jo bombardert med råd og meninger fra alle hold, og man forsøker å imøtekomme det meste.

Man skal bli kjent med dette nye mennesket og ikke minst følelsen av å være mamma. Jeg gråt mye den første tiden med Synne. Av ALT! Vi var mange som fikk barn i samme periode, så det var mye sosialt og mange gode møter med både andre mammaer og andre barn. Det var godt, trygt og interessant. Morsomt og spennende å se hvor ulike barn kan være. Det var avslappende å være sammen med andre mødre som møter på de samme utfordringene.

Med nummer to var mye likt, men samtidig veldig mye annerledes. Plutselig var det ikke skummelt og uvant å bli mamma. Stort sett alle de praktiske spørsmålene og bekymringene jeg hadde med Synne, var borte. Jeg visste, og hadde erfart, mye. Lært meg å unngå googling (!), leste ingen mammaforum-tråder på nett, og stolte rett og slett på mitt eget instinkt.

Min største bekymring i forbindelse med lillebrors ankomst var om jeg kunne klare å være like glad i to stykker, som jeg var i storesøster. Er det mulig? Hvordan skulle jeg klare å fordele meg mellom to, med ulike behov? Det var en enorm lettelse å kjenne at JODA, man har evig nok kjærlighet til to barn. Og sikkert 5 til… (Men det skal jeg ikke ha!)

Tiden etter lillebrors ankomst var mye preget av at han er født med en lymfatisk misdannelse på halsen. Vi måtte reise til sentralsykehus når han var ett døgn gammel, hvor vi blant annet måtte feire 17. mai. Det var forferdelig sårt å være borte fra den nybakte storesøstra da. Hun skjønte lite av det hele.. Ikke nok med at hun skulle dele mamma og pappa med en liten tjukk klump, så måtte vi reise bort også! Heldigvis fikk hun ingen varige mèn ♥

Les om hvordan fosterfeil kan slite på foreldre her

Lillebror hadde kolikk, så de første månedene var et evigvarende insomnia. Jeg var både fortvilt og ekstremt sliten, mer enn man tror er mulig. Det føltes umulig og urettferdig å ivareta og imøtekomme storesøsters behov og ønsker, noe som bidro til desto flere tårer. Heldigvis går kolikk over, og 3åringer er dessuten ekstremt tilpasningsdyktige! Det er ingen tvil om at alle vi andre 3 forandret oss en god del etter at lillebror kom til verden. Vi endres av de menneskene vi møter i livet.

Snapchat-496048877

Samarbeid, temperament og det å være to om oppgaven

Til tross for at Clas og jeg nok er ganske ulike, føler jeg at samarbeidet oss imellom fungerer relativt godt.

Vi forsøker å holde en viss linje, og så blir veien til mens vi går. Vi er begge fulle av temperament, så det kan godt gå ei kule varmt her, spesielt kombinert med lite søvn og trassige småttiser. Men som oftest ordner det seg når vi får pusta litt og roa ned.

Jeg skjenner nok desidert mest, på både ham og ungene…. Det verste er vel at vi har mistet kjærestefeelingen litt (mye). Håper vi finner den igjen ♥

Jeg er evig takknemlig for at vi er to som deler på tingene i hverdagen, både de gode og de vanskelige tingene. All ære til aleneforeldre!! 

Tanker om oppdragelse

Barna våre er ekstremt ulike. Men vi forsøker å gi dem begge gode verktøy for å klare hverdagen. Selvstendighet og høflighet, selvutfoldelse og mestring. Noen ting fungerer, andre ikke. Enkelte ting har jeg nesten gitt opp i forbindelse med den trassige 3åringen, men plutselig ser vi glimt av noe av det vi har sagt og vist henne «tusen» ganger. Da er det hele SÅ verdt det!

Det mest utfordrende med å være mamma

Det vanskeligste er lite søvn, kombinert med å prestere optimalt og fungere godt både natt og dag. Å få barn er ekstremt omfattende, og ekstremt fint. Jeg jobber enda med å finne meg selv innimellom det hele. Akkurat nå er det ikke så god tid til det.

Det fineste med å være mamma

Smilene, klemmene, øyeblikkene. Man kan skrive en romanserie med de fineste tingene med å være mamma.

Å være tobarnsmamma har tillagt enda en dimensjon, nemlig barnas tosomhet. Gleden i lillebrors blikk når vi henter storesøster i barnehagen. Storesøsters latter når lillebror gjør noe morsomt. Kjærligheten mellom bare de to.

20170206_145027

Til andre mammaer der ute

Du er aldri alene, og alltid god nok!

Du vil møte knalltøffe utfordringer, tårer, sinne og oppgitthet. Men så vil du møte tusen ganger flere gode opplevelser og øyeblikk. Du må ikke være redd for å be om hjelp. Du er god nok! 

Alle mammaer er helt unike, hver og en er en hverdagshelt. Og det er tross alt flest hverdager ❤

Advertisements
Katrine

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s