Lotte sitt mammahjerte

Lotte er 39 år, bor i Oslo, og er mamma til Alma på 7. Skilt fra den andre mammaen til Alma, samboer med Ina.

Livet endret seg i det sekundet hun hørte datterens gråt på fødestua. Plutselig var alt annerledes. Det var litt skumlere, og det ga en helt annen mening. Som mamma er det viktig for henne å oppmuntre til å være åpen og fordomsfri.

Det er viktigere å være snill og omtenksom, enn å sitte pent ved bordet.

Som mamma er jeg

..i utgangspunktet litt annerledes enn mange mammaer. Jeg er nemlig ikke biologisk mor til datteren min, men ”medmor” som det heter. Det vil si at vi var to kvinner som fikk barn sammen, og det var min daværende kone som bar henne fram.

Som mamma er jeg veldig tullete, litt streng, litt fleksibel, og ganske nær. Jeg liker å stimulere til nysgjerrighet. Hvis vi begynner å snakke om noe som jeg ikke kan noe om, etterforsker vi gjerne temaet sammen.

Jeg er ganske streng når det gjelder leggetider. For meg og mitt barn, fungere det best med faste leggetider og nok søvn, og det er sjelden jeg avviker mye fra det. Barn har ulike søvnbehov og reagerer ulikt på å ikke få nok søvn, akkurat som oss voksne. For mitt barn, føler jeg at dette er det beste og gjør henne best rustet til å ha bra dager.

Jeg tipper datteren min ville sagt at jeg er litt masete når vi skal ut av huset… Da synes jeg som regel det går utroooolig sakte. Så da blir jeg stresset og maser en del.

Før og etter du ble mamma

Det å bli forelder, er å bli en helt annen. En annen tar over hovedrollen i livet ditt. Det preger alt du gjør og er. Noe annet styrer valgene dine.

Den største forskjellen er kanskje at stabilitet er viktigere enn før. Jeg er mindre impulsiv, kanskje. Mer lettrørt.

Og så har jeg lært hva betingelsesløs kjærlighet er, og at det går an å elske så høyt at det gjør virkelig vondt, langt inni hjertet.

FB_IMG_1489140547132

Ønske om å få barn

Vi hadde et stort ønske om å få barn. For oss var det en lang prosess. Vi måtte blant annet finne ut av på hvilken måte vi ønsket å få barn, i og med at vi to ikke kunne få barn alene.

Vi fikk ny ekteskapslov i Norge 1. januar 2009. Fra den dagen, kunne to kvinner få hjelp til å bli gravide ved hjelp av inseminasjon i Norge. Medmor kunne også få full foreldrerettighet uten å søke om å adoptere sitt eget barn.

Men for oss startet prosessen i mars 2008. Siden vi startet prosessen før denne lovgivningen kom i Norge, valgte vi å reise til Danmark. De månedene var et sabla styr! Det var å tisse på pinner for å sjekke om eggløsning var nært forestående, og så var det å hive seg på flyet neste morgen for å komme seg til København fortest mulig. Så var det to uker med intens spenning, etterfulgt av to uker med depping over at det ikke gikk. Og så var det på’n igjen. I ti måneder…

Det var også vanskelig, rent praktisk. Vi ønsket ikke å informere våre arbeidsgivere, og det var ikke så enkelt å komme opp med unnskyldninger hele tiden for å ha en dag fravær på kort varsel. Den eneste jeg informerte, hver gang jeg satt på flybussen, var min bror, faktisk. Jeg ønsket at noen skulle vite at vi var på reise, sånn i tilfelle noe skulle skje…

Først forsøkte jeg å bli gravid, men det ville seg ikke. Det var sårt, men lykken var desto større da min kone ble gravid. På valentines day i 2009 var graviditetstesten positiv. Da ble jeg skikkelig svimmel…

Å følge svangerskapet

Jeg har lurt på om det er annerledes å være kvinne med en gravid kone, enn å være mann… Jeg var nok ganske overbeskyttende. Helst ville jeg ikke at hun skulle gå ut av huset uten sykkelhjelm og brodder, uansett årstid eller transportmetode…!

Jeg var veldig involvert, og var med på jordmoravtaler og ultralyder. Jeg sang til magen og lyttet etter hjerteslag.

På den første ordinære ultralyden, så vi at det var en jente. Det var veldig sterkt. Det var ikke lenger en ”noen”. Det var en ”hun”. ”Hun” er der inne. ”Hun” er datteren vår. Fordi vi kunne bruke riktig pronomen plutselig, ble det veldig sterkt. Jeg husker at jeg gråt. Etterpå dro jeg og kjøpte en stor, rosa og oransje bamse!

Tanker etter fødselen

Fødselen tok veldig lang tid, men jeg tror ikke det var en spesielt hard eller vanskelig fødsel. Det var mest slitsomt fordi det tok så lang tid.

Jeg blir fortsatt fylt av undring over dette miraklet som en fødsel er. I det ene øyeblikket er barnet på en måte bare en teori. Du vet at det er der, at det finnes. Men det er likevel ikke der, ikke til stede.

I neste øyeblikk er det der, og det fyller rommet med sin tilstedeværelse. I det samme sekundet blir to foreldre født. Du blir fylt opp av en enorm kjærlighet og beskyttelsestrang.

Du spurte tidligere om forskjellen på meg før og etter at jeg ble mor. Det skillet går i det sekundet der, da jeg hørte skriket til datteren min for første gang. Jeg visste der og da at livet aldri mer ville bli det samme. Jeg visste bare ikke på hvilken måte. Det er utrolig stort altså…

FB_IMG_1489140615323

Baby og permisjonstid

Vi kom hjem fra sykehuset, satte fra oss babyen på gulvet, så på hverandre og tenkte ”hva i huleste gjør vi nå???” Men det gikk veldig bra. Hun var en baby som var ganske enkel å ha med å gjøre, og vi var jo ganske voksne og rolige i forhold til det hele.

Jeg var hjemme i fire uker etter fødselen, før jeg startet i jobb igjen. Permisjonen delte vi ellers ganske likt, og var hjemme i syv måneder hver.

Samarbeidet mellom deg og Almas andre mamma

Jeg antar det er vanskelig å samarbeide for de fleste foreldre som skiller seg, sånn rett etter at skilsmissen er et faktum. Det er en ny livssituasjon for alle, det er såre følelser og mange ting man må finne ut av. Men nå fungerer det veldig fint.

Vi bor nært hverandre, slik at det er lett å stikke innom (hvis matteboka plutselig befinner seg i ”feil” hjem…), og hun har samme skolevei og omgangskrets uansett hvem av oss hun er hos.

Vi har nettopp kjøpt ny bolig og er på flyttefot, og nærheten til skolen og Almas andre mamma var et av de viktigste kriteriene for meg da vi var på boligjakt.

Hun var bare to år da vi gikk fra hverandre, og i begynnelsen var hun maks fem dager i strekk hos den ene. Da forsøkte vi ofte å stikke innom, slik at hun så oss begge ofte. Nå er hun hos oss annenhver uke. Vi snakker ofte sammen, om ting som opptar datteren vår, skolen, ferier, og forskjellige ting.

Vi forsøker å være sammen, alle sammen, av og til. Vi er forskjellig, som mennesker og som foreldre. Det viktige er å ikke si dårlige ting om hverandre, men heller forklare at mennesker kan mene forskjellige ting. Det ene er ikke nødvendigvis riktigere enn det andre. ”Men sånn gjør vi det når du er hos meg…”

Oppdragelse

I teorien tenker jeg at det er viktig at barn har en del rammer å forholde seg til. I praksis vet jeg ikke om jeg er så streng som jeg tenker at jeg bør være…

Vi snakker veldig mye sammen, og har gjort det hele tiden. Særlig snakker vi om ting som vi skal gjøre. På den måten opplever jeg at hun er forberedt på ting som kommer. Jeg tror vi har unngått mye raserianfall og trass med den tilnærminga. Når barnet vet hva som skal skje, er det mindre å opponere mot, enn hvis noe kommer litt overraskende på.

I tillegg er det bra i forhold til språkutvikling og å lære å sette ord på ting. Jeg er ganske opptatt av språk, så vi leser mye sammen også. Nå kan hun jo lese selv, men vi leser sammen nesten hver kveld fortsatt. Det er lærerikt og koselig.

Ellers er jo verdier viktig. Jeg vil at hun skal være åpen og fordomsfri. Jeg synes det er viktigere at hun er snill og omtenksom, enn at hun sitter pent ved bordet, for å si det sånn.

Jeg forsøker å oppfordre henne til å ha egne meninger. Hun har for eksempel spurt meg noen ganger om religion, hva jeg tror på og ikke. Da pleier jeg å si hva jeg tror, men jeg legger til at det er min mening og at hun kan få lov å finne ut selv hva hun vil mene. Hvis hun mener noe annet enn meg, er det helt ok.

20150514_100859

Det vanskeligste med å være mamma

Som ”deltidsmamma” er det helt klart vanskeligst å være borte fra barnet mitt annenhver uke. Det er vondt, og jeg savner henne så klart. Men, vi er blitt vant til at det er sånn, og lever stort sett greit med det.

Jeg opplever, i likhet med mange andre mammaer, at verden har blitt skumlere etter at jeg ble mamma. Jeg er redd for hva som kan skje, og tenker på hvordan jeg kan beskytte henne.

Det fineste med å være mamma

Kjærlighet! Det å kjenne på den kjærligheten jeg har for henne. At den er så ren og bunnløs, det er veldig fint. Særlig når man ser på barnet når det sover. Da blir jeg ofte veldig rørt og overmannet av den følelsen.

Det å være mamma, er litt som å ha en superpower. At marerittet blir borte, at det vonde gjør mindre vondt, når bare mamma kommer og stryker litt og hvisker litt i øret. Det er veldig fint å oppleve å ha den superkraften, altså.

Det fineste er når hun er lykkelig, ler, føler seg bra. Da føler jeg at jeg har gjort noe riktig. Jeg vil kanskje ikke dra det så langt som å si at det å være mamma er meningen med livet, men jeg kan si at det gir mening til livet. Det å være noe for noen andre, å bety noe så viktig for noen andre, gjør livet meningsfylt.

FB_IMG_1489140535717

Fra småbarn til skolejente

Når barna er helt små, går det mye på å dekke primærbehov og passe på dem. Mate, vaske, legge. Ettersom de blir større, er det mindre og mindre fokus på de tingene, selv om de fortsatt trenger å mates, vaskes og legges. Man går i større grad over til å lære dem om å være menneske.

Da Alma var baby, tenkte jeg at det å ha en søt baby måtte være det fineste som fantes. Mer erfarne foreldre sa ”bare vent, det blir finere og finere”. Jeg tenkte at det ikke var mulig. Men de hadde helt rett! Det er utrolig fascinerende å følge utviklingen hennes.

Hun lærer nye ting hele tiden, hun blir stadig mer selvstendig. Hun tar egne valg, har egne meninger. Hun vokser. Hun blir stadig mer seg selv.

Å være mamma i 2017

Folk snakker jo stadig om tidsklemma. Det er klart at det er et issue. Samtidig er jeg nok litt heldig sånn sett. Siden jeg bare er mamma annenhver uke, kan jeg prioritere å være mamma den uka. Så kan jeg prioritere alle andre ting den andre uka. Dermed blir ikke den tidsklemma så påtagelig for meg.

Jeg opplever at det er en viss frihet til å være mamma på forskjellig måte. At ikke alle mammaer trenger å være like. På forhånd var jeg veldig bekymret for at folk ikke kom til å oppfatte meg som en ”ordentlig” mamma, fordi jeg ikke er biologisk mor, men det har gått veldig bra.

Jeg var også bekymret for hvordan det kom til å bli for Alma å begynne på skolen, med sin noe spesielle familie. Hun har tross alt to mammaer og to stemødre… Men, det har også gått smertefritt. Hun har så langt ikke opplevd at noen har sagt noe negativt om det. Tvert imot!

”Har du to mammaer?” ”Ja, visste du ikke det?” ”Nei.. Wow! Så heldig du er!”

Til andre mammaer der ute

Det er lov å være mamma på sin måte. Alle barn og alle mammaer er forskjellige.

At huset er ryddig og rent er ikke så viktig. Det viktige er å gi masse kjærlighet til barna og lære dem å bli gode mennesker.

Det som funker i en familie, funker ikke i en annen. Man må bare finne ut hva som fungerer for seg, og så stå for det. Det nytter ikke å sammenligne seg med andre. Det er alltid noen som lager mer fancy matpakker, eller går mer på tur, ser mindre på tv, og tørker mer støv.

Velg dine kamper og dine prioriteringer – og vær god på det du bestemmer deg for å være god på.

Reklamer
Katrine

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s